Hei. Tenkte å skrive et innlegg om meg, siden jeg nettopp har åpnet bloggen igjen, og siden mange sikkert lurer på hvordan jeg har det, og hvordan synet på meg selv er for tiden.
Som mange av dere sikkert så, har jeg sår på armen. Det er jo så klart av selvskading, for jeg føler selv at jeg har vært igjennom masse idioti. Jeg skal være ærlig, og si hvor jeg har sår på kroppen: jeg har da altså mest på den venstre armen, og jeg har hatt på den høyre armen, men de har grodd helt bort, (heldigvis) brannsår på det venstre håndleddet, jeg har på den venstre leggen, noen få på magen - fordi jeg er så utrolig missfornøyd med magen min. Jeg syns selv den er for stor til tider. Og jeg har.. på halsen. Men de sårene er snart helt borte de også. Jeg har for lenge siden innsett at det er forferdelig dumt av meg å gjøre dette, med tanke på hvordan det blir etterpå, men - når man er deprimert tenker man ikke på konsekvenser og lignende.
Og, mens vi snakker om magen, eller kroppen - skal jeg innrømme en ting, som helt sikkert er en veldigveldig dårlig idé, men.. Jeg er syk.
Som mange, mange av mine venner vet - plages jeg sterkt på skolen. Jeg skjønner ingenting, men får aldri ordentlig hjelp. Det virker ikke som om noen bryr seg om å få meg til å bli smartere heller. Men det er helt greit, da orker ikke jeg å bry meg lenger heller?
Og jeg er alltid nervøs når jeg kommer på skolen hver dag. Uansett hvor jeg går føler jeg at jeg får stygge blikk, og at det blir spredt/sagt rykter om meg med en gang jeg runder hjørnet. Jeg er livredd, rett og slett. Føler at det er så press - jeg må gå i bra nok klær, være fin nok på håret, ha bra nok sminke, bli tynn også videre! Det er konstante tanker i hodet på alle tenåringer, det vet jeg, men, uansett. Det hjelper ikke meg å få høre av folk som er like gamle som meg at jeg ikke trenger å være redd, men hva vet de?
Fotografering har i den siste tiden blitt mye for meg. Jeg elsker å ta bilder, og jeg elsker å bli tatt bilder av! Jeg er den største linselusen man kan finne. Men uansett, selv om jeg elsker å ta bilder og å bli tatt bilder av - betyr det ikke av bare meg. Når jeg tar bilder selv, er det jo av og til av meg, for å legge på bloggen, men ellers er det av andre, eller ting som inspirerer meg. Og bilder som blir tatt av andre - da er det mer om å snike seg med på bilder jeg egentlig ikke skal være med på. Jeg ønsker ikke å ødelegge for noen, så klart, men, for morohets skyld.
Og siden det er så mange som spør - nei, jeg er ikke modell. Hvor stor er sjansene for at jeg kan bli modell? Se på meg, jeg er en stygg person, som ikke har tro på seg selv, som skader seg med mening og som er syk. Tenk litt på det.
OG! Når det gjelder modeller - fotografene er opptatt av at modellene er fin, lang, slank, har en flott kropp, og ikke minst - langt/fint hår. Jeg føler(vet) jeg ikke er noe.
Holder meg til å ta bilder selv, jeg.
Så, jeg vil ikke akkurat si at jeg har blitt 100 % meg selv igjen, men.. Kanskje 30 %? Haha, joda, det har blitt mye bedre etter jul/vinteren, og det er jo positivt, men jeg står fremdeles igjen med masse problemer, som kanskje aldri kan løses, men er jeg heldig blir det også greit.
Men uansett hvor dårlig selvtillit eller hvordan jeg er - jeg står alltid for det jeg sier.
takk til dere som leste hele innlegget, det betyr masse!
kl.18:34
